Vanntransport i tørkekriser

Introduksjon

Nødtransport av vann er vanligvis en kortsiktig, livreddende intervensjon som brukes til å dekke avbrudd i vannforsyningen eller tilgangen til tilstrekkelige mengder vann til å oppfylle overlevelseskravene. 

Selv om de spiller en legitim rolle i responsen når de brukes riktig, spiller vanntransport i de tørre og semi-tørre områdene (ASAL) i Øst-Afrika ofte en helt annen rolle, som en mestringsmekanisme i hverdagen til en stor andel av befolkningen. 

EWT har blitt en nesten årlig humanitær intervensjon blant hjelpeorganisasjoner i ASAL-områdene. I tillegg finnes det et robust kommersielt marked for vanntransport i mange områder for å betjene befolkninger og pastorer som ikke har noen permanent vannkilde. I tillegg til klimatisk indusert vannmangel, driver en rekke andre faktorer EWT:

• Dårlige bosetningsmønstre drevet av politikernes politiske interesser;
• Opprettelse av for mange nye distrikter som nødvendiggjør etablering av nye administrative sentre, selv på steder uten pålitelige vannkilder;
• Kommersielle interesser til forretningsmenn;
• Mangel på langsiktige strategier for investering i pålitelige/tilstrekkelige vannkilder i ASAL-områder;
• Hyppige borehullhavarier;
• Avhengighetssyndrom fra lokalsamfunnenes side.  

Når man jobber i ASAL-områdene, er det viktig å forstå forskjellen mellom tørke og ariditet. Tørke skiller seg fra andre naturkatastrofer ved at den ikke har en universell definisjon – den er svært region- og konsekvensspesifikk. Tørke er generelt definert som «en periode med unormalt tørt vær som er tilstrekkelig lang nok til å forårsake en alvorlig hydrologisk ubalanse» (NOAA). Det er en midlertidig og tilbakevendende naturhendelse som er en normal del av klimaet, hvis begynnelse og slutt er vanskelig å identifisere.  

Tørrhet er et permanent trekk ved klimaet, definert som «graden i hvilken et klima mangler effektiv, livsfremmende fuktighet» (Glossary of Meteorology, American Meteorological Society).  

Kort sagt – tørke forårsaker midlertidig vannmangel, mens tørrhet er en tilstand med kronisk vannmangel. Det overveldende flertallet av Afrikas horn består av ASAL-områder, og lider som sådan av kronisk vannmangel. Tradisjonelt har populasjoner i disse regionene overlevd under disse forholdene ved å innta en nomadisk eller semi-nomadisk livsstil – sesongmessig migrering med husdyrene sine på jakt etter vann og beite, og innta en livsstil som vanligvis har krevd regelmessige vandringer på opptil 20 kilometer for å skaffe vann. Dette er mestringsmekanismene som har tillatt disse populasjonene å overleve i de ressursknappe ASAL-områdene.  

Når er det passende å transportere vann i nødstilfeller?

Vanntransport med lastebil bør være en siste utvei for vannforsyning i nødstilfeller ved tørke. Flere viktige spørsmål må vurderes i planleggingsfasen av nødhjelpen for å vurdere passende responsmetode:

• Hvordan får målgruppen vanligvis tilgang til vann i den tørre årstiden? Finnes det eksisterende mestringsmekanismer som kan støttes/forsterkes?
• Hvis EWT skal fokusere på bosatte pastorale samfunn, om det er en risiko for overbeiting av beiteområder i våtsesongen (spesielt rundt EWT-distribusjonspunkter)?
• Vil EWT gi støtte til midlertidige mobile samfunn gjennom å tilføre vann til fjerne beiteområder for å fordele presset på knappe naturressurser?
• Er utbyttet fra borehull tilstrekkelig til å dekke vannbehovet til vannbiler i tillegg til de vanlige brukerne?

• Vil EWT påvirke migrasjonsmønstrene til pastoralbefolkninger? 
• Vil de mest sårbare befolkningsgruppene og lokalsamfunnene ikke bli tilstrekkelig målrettet på grunn av problemer med veitilgang? 

Figur 1 er et beslutningstre som viser hvordan man velger når EWT er en passende responsmodalitet, og når en alternativ modalitet er mer passende.

*Kapasitet refererer til: antall, tilstand og kapasitet på vannbiler som er tilgjengelige i markedet; utbytte og utvidbarhet av vannpunkter som skal brukes til vanntransport; kapasitet på vannbiler for å få tilgang til målrettede lokalsamfunn. For ytterligere informasjon om vurdering av markedskapasitet, se Emergency Market Mapping & Analysis (EMMA) Toolkit og rapporten Water Trucking Market System i Harshin, Etiopia (se referansedelen).

I tillegg må tidspunktet for en potensiell vanntransportinnsats vurderes nøye. FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) har utviklet «krisekalendere» for mange land som lider av syklisk tørke (et godt eksempel på dette er «veikartene» utviklet av FAOs landbruksgruppe for tørkerammede regioner i Etiopia). Formålet med disse kalenderne er å demonstrere passende tidspunkt for potensielle tørkeinnsatser. Alle potensielle aktiviteter bør analyseres i forhold til befolkningens sesongkalender for å bestemme passende start- og sluttidspunkter for vanlige nødinnsatser som kontanter for arbeid, rehabilitering/reparasjon av vannpunkter, etablering av vanninnsamlingspunkter, vanntransport osv.  

Tekniske kriterier

Vannmengde

Selv om SPHERE anbefaler 15 liter vann per person per dag for tilstrekkelig vannforsyning, forbruker de fleste befolkninger i ASAL-er en mengde betydelig mindre enn dette i «normale» tider. Denne SPHERE-indikatoren er ikke realistisk i ASAL-ene av følgende grunner: 

• Logistisk sett er det svært vanskelig å sikre en levering på 15 liter/person/dag i tynt befolkede områder med begrensede vannressurser;
• 5 liter/person/dag regnes som den kritiske indikatoren for livreddende redning (SPHERE);
• Kun drikkevann og kokevann bør prioriteres under EWT-programmer.

Det er viktig at alle tidligere hygienebudskap endres betydelig for å sikre at det ikke er noen ekstra belastning på vanntransportvolumene, men fortsatt oppmuntrer til viktige gode hygienepraksiser. Nye viktige hygienebudskap bør utvikles i tråd med vannmangelen for å fokusere på god hygieneatferd uten overdreven bruk av vann (f.eks. å vaske hendene med aske/sand, finne ut hvordan lokalsamfunnene holder seg rene ved å bruke tradisjonelle blader/smeltet animalsk fett, bruke sand til å rengjøre kjøkkenutstyr osv.). I tillegg til budskap er det viktig å samarbeide med folk som allerede bruker god praksis for å fungere som «endringsbudbringere» – viktigere enn selve budskapene er motivasjonen til å faktisk bruke disse budskapene.

Retningslinjene for vannmengde i vanntransportvirksomheter varierer, men minimum 5 liter/person/dag bør forbli minimumsmålet for overlevelse og grunnleggende hygienebehov. WASH-klynger på Afrikas Horn anbefaler følgende:

Mengden vann som leveres vil ikke bare avhenge av den avtalte indikatoren, men også evnen til fysisk å transportere vann til den berørte befolkningen vil spille en betydelig rolle i leveringsvolumene til målpopulasjonene. Andre potensielle begrensende faktorer for å oppfylle de avtalte vannmengdene til lokalsamfunnet er: 

• avstand fra tankbilens fyllepunkt til distribusjonspunktet; 
• antall vannpunkter tilgjengelig for bruk i området; 
• antall vannbiler tilgjengelig for utleie i området;
• lagringsfasiliteter tilgjengelig på distribusjonspunktet.

Vannkvalitet 

Vanntransport til menneskelig konsum må levere drikkevann som overholder SPHERE-indikatorene for vannkvalitet. Vannkvaliteten sikres ved vanntransport i nødstilfeller gjennom følgende:

1. Valg av vannkilde for tankfylling – Vannpunkter for vanntransport i ASAL-områder inkluderer borede borehull, overflatevannsavrenning (samlet i jordpanner, hafirdammer, birkads osv.) og kommunale vannforsyningssystemer. Vannkvaliteten til disse forskjellige kildene varierer mye. Mens borehull vanligvis gir vann av god kvalitet som lett kan kloreres til drikkevann, inneholder overflatevannsinnsamlingspunkter vanligvis vann som er for grumsete til at vannet kan kloreres uten forbehandling (koagulering/flokkulering eller filtrering).  
2. Vannrenseanlegg – vann bør kloreres for å produsere en klorrest på 0.5 mg/L ved bruksstedet. Dette kan oppnås på forskjellige måter:
   1. Klorering ved vannkilden – klorering kan gjøres i selve vanntankbilen. Fordelen med denne metoden er at en stor mengde vann raskt og enkelt kan kloreres med HTH-klor, og vannet kan umiddelbart brukes av mottakerne etter innsamling. Utfordringen som har vært opplevd i mange tørketiltak har imidlertid vært at vanntankbiloperatører har nektet å tillate klorering i metalltanken på grunn av potensiell korrosjon i tankbilen.  
   2. Klorering på distribusjonspunktet – klorering kan gjøres ved distribusjonspunktet der operatører for lokalsamfunnsorientering tilsetter nødvendig klor i det fraktede vannet før distribusjon. Dette ble utført i Wajir, Kenya under tørkeresponsen i 2011. Utfordringene som opplevdes i dette tilfellet er å sikre at doseringen av klor gjøres i forbindelse med det leverte vannet, og i henhold til riktige doseringskrav.
   3. Klorering på husholdningsnivå – dette oppnås vanligvis ved å bruke Aquatabs eller et lignende klorprodukt som kan behandle én 20-liters jerrykanne med vann. Dette har blitt implementert i tiltak der klorering av vann ved kilden ikke var mulig. Klorering ved vannkilden eller i vanntanken er å foretrekke fremfor denne metoden, ettersom klorering på husholdningsnivå krever ytterligere aktiviteter og ressurser, som for eksempel:
      1. Distribusjon av Aquatabs til tiltenkte brukere;
      2. Sensibilisering ved bruk av Aquatabs;
      3. Overvåking etter distribusjon av riktig bruk og klorrester på husholdningsnivå.

Vannlagring

Sikker vannlagring er et ufravikelig krav på hvert vanndistribusjonssted for å:

• Sørge for lagring av en mengde vann som er tilstrekkelig til å dekke befolkningens behov i en bestemt tidsperiode;
• Forhindre forurensning av vannet og opprettholde vannkvaliteten;
• Forhindre fordampning av vannet.

Ulike vannlagringsbeholdere kan brukes:

• Eksisterende vannlagringsanlegg i bebyggelse (murte vanntanker, tanker brukt til oppsamling av regnvann på tak, osv.) – disse bør prioriteres. Tankene bør først rengjøres og kontrolleres for skader. Fordeler: finnes allerede i lokalsamfunnet; kan raskt tas i bruk. Ulemper: kan være skadet; er kanskje ikke rene eller tildekket; lagringskapasiteten kan være utilstrekkelig.
• Plasttanker – Mange land i HECA selger lokalt produserte plasttanker (Roto-tanker er et eksempel i Øst-Afrika) som er tilgjengelige i forskjellige størrelser fra 1,000 til 24 000 liter. Tankene er lette å transportere, slitesterke, trygge for lagring av drikkevann og kan enkelt utstyres med rørdeler ved utløp/innløp. Tankene må heves for å tillate at vann kan samles opp via en kran. Kraner og rørledninger må forankres godt for å forhindre skade på tanken.  Fordelerlett tilgjengelig i de fleste markeder; rimelig kostnad; kan etterlates hos lokalsamfunnet eller lokale institusjoner etter at intervensjonen er avsluttet for å tjene som trygt vannlager eller beredskapsanlegg; lett å transportere.   UlemperHvis det er behov for mange tanker, kan kostnadene bli for høye. Selv om tankene er lette, tar de opp et betydelig volum, slik at transportkostnadene kan bli for høye.
• Blærer – Blærer kan raskt settes opp for vanntransport, selv om lokale anskaffelser er en utfordring. Blærer ble brukt i Wajir, Kenya i 2011 fordi ingen av vanntankbilene hadde vannpumper for lossing av vann. Vann i disse områdene tømmes av tyngdekraften (vanligvis gjennom en vannslange). Mange bosetninger i disse områdene har felles plasttanker som er gravd ned i bakken for å tillate lossing gjennom tyngdekraftstrømmen fra vanntankbilene. Ulempen med dette er at toppen av tankene er kuttet av og stående åpne for å tillate utvinning av vann med et tau og bøtte fordi utløpet er gravd ned. I bosetninger der det ikke fantes tanker, ble det installert blærer (5,000–10 000 liter) for vannlagring, for å tillate lossing av vann fra tankbilene ved tyngdekraftstrømmen. Fordi høyden på plasttankene overstiger 2 meter, ville det ikke vært mulig å tømme dem.  FordelerEnkel å transportere, rask oppsett, sikker vannoppbevaring, enkel å koble til kranstativ.  Ulemperkostbart, anskaffelsestiden kan være lang; utsatt for skade.
• Lagring for mobile pastorer – Når man transporterer vann med lastebil til mobile gjetere, som sannsynligvis vil oppholde seg i et område i en kort periode, kan det hende at det ikke er effektivt å sørge for lagringsfasiliteter som en plasttank eller blære, på grunn av behovet for å transportere vann med lastebil til forskjellige steder over en periode ettersom bestanden er mobil. Tidligere tiltak har i stedet gravd fordypninger i bakken og foret dem med kraftige plastfolier for å minimere potensiell forurensning. Mens vannet fortsatt var åpent for forurensning, var målet å forsøke å minimere folkehelserisikoen ved å forhindre overdreven turbiditet gjennom å kline fordypningen, for å forhindre siv, avhengig av jordtype, og/eller fordampning når det er tildekket.  
• Oppbevaring på husholdningsnivå – husholdninger trenger tilstrekkelig lagringsplass i trygge beholdere til å lagre minst den mengden vann de har rett til å hente per vannlevering.  

Distribusjon

Hver vannbeholder må ha en hygienisk metode for vannoppsamling. Dette gjøres best ved å koble tanken til et tappestativ (standard Oxfam-tappestativ eller en lokalt produsert enhet). Dette er viktig for å:

• Forhindre forurensning under innsamling av vann;
• Unngå lange køer under hentetidene.

Alle lagringstanker må heves minst 1–1.5 m for å tillate tyngdekraftstrømmen av vannet til tappestativet. Det oppstår en utfordring når underjordiske/nedgravde tanker brukes til lagring. I denne situasjonen må det utvikles en metode for utvinning av vannet som minimerer risikoen for forurensning:

• Bruk av håndpumpe;
• En egen bøtte/tau som rengjøres/desinfiseres regelmessig;
• Separasjon av mennesker/dyr fra tilgangspunktet;
• Beskyttelsestiltak for å begrense risikoen for at smuss/forurensninger/osv. kommer inn i lagringsbeholderen.

Menneskelig og husdyrbruk

Vanntransport er et dyrt og uholdbart tiltak, og brukes kun som et livreddende tiltak. Oxfam tilbyr derfor kun vanntransport for menneskers overlevelsesbehov og ikke vanntransport for å dekke husdyrs behov . DPPB Somali Region & Ethiopia WASH Cluster sin «Retningslinjer for nødvanntransport» sier følgende:

Begrunnelsen for å ikke inkludere husdyr i vanntransporttiltak inkluderer:

• Hvis beite/fôr ikke er tilgjengelig for husdyrene, sikrer ikke vanntilførselen til husdyrene deres overlevelse, ettersom matbehovet deres ikke blir dekket;
• Kostnaden ved å erstatte et dyr overstiges ofte av langvarige vanntransportinngrep (forutsatt at passende nedbesetning og utsetting vil finne sted).

Hvis det anses som et mål å sørge for vann til husdyr, kan et alternativt tiltak, som drivstoffsubsidier til strategiske borehull, benyttes for å dekke dette behovet (se Drivstoff- og kontantsubsidier til borehull i delen Alternativer til EWT og casestudien om Wajir, Kenyas tørkerespons ).

Rettet mot

Når det er avtalt en nødinnsats for vanntransport, er neste steg å målrette mottakerne. Når vannmangelen er på sitt verste, er målet noen ganger å dekke hele befolkningen. Andre ganger (spesielt i de tidlige stadiene av en tørke) kan det hende at bare en prosentandel av befolkningen er målet.  

Følgende spørsmål må vurderes før operasjonen starter:

• Avstanden samfunnet må reise for vann i normale tider;
• Avstanden samfunnet må reise under tørkekrisen
• Har vannkilden endret seg de siste ukene – f.eks. er den mer salt, har volumet redusert, har kilden tørket helt ut?
• Hvilken håndteringsmekanisme ville bli brukt dersom det ikke ble implementert vanntransport?
• Hvordan klarte samfunnet seg under den forrige tørkesesongen?
• Har kommunen mulighet til å kjøpe vann fra private vannleverandører?

Vurdering og planlegging

Vanntransport med lastebil er iboende en usikker metode for vanntransport. I tillegg til havarier hvis det er konflikt i området, er vanntransport med elektriske vannforsyninger sårbart, ikke bare for usikkerhet, men også for oppfatningen av sikkerhet. Vanntransport med elektriske vannforsyninger er en høyrisikooppgave for et byrå som har som mål å sørge for jevn forsyning.

Når du planlegger et vanntransporttiltak, er følgende informasjon nødvendig før oppstart:

1. Liste over prioriterte steder for vannmottak. Hver vurdering av stedet bør inneholde:
   1. Antall mottakere som skal målrettes (generelle eller spesifikke målgrupper);
   2. Eksisterende vannlagringsanlegg og deres tilstand;
   3. GPS-koordinater for stedet;
   4. Avstand til nærmeste vannkilde vannkilde;
   5. Vannpanner eller andre vannoppsamlingspunkter i området.
   6. Tilstedeværelse av andre aktører;
   7. Er det noen statlige eller frivillige inngripen i vanntransport?
2. Vurdering og valg av potensielle vannkilder. Skal inkludere:
   1. Produksjonskapasitet ved tankvannspåfyllingspunktet (liter/dag) – sikker utnyttelse av borehullet og pumpeutstyrets kapasitet;
   2. Nåværende etterspørsel ved vannpunktet (antall brukere og mengde som tappes per dag) og den estimerte ytterligere etterspørselen fra lokalbefolkningen i løpet av den tiltenkte bruksperioden – man ønsker ikke å «overta» vannpunktet og redusere tilgangen til vann for lokale brukere. En prioritert bekymring bør være å forhindre skade på befolkningens vannsikkerhet ved vannkilden; de bør ikke bære kostnadene ved et EWT-program.
   3. Lagring tilgjengelig ved vannpunktet, og behov for ekstra pumpekapasitet ble vurdert i forslagsstadiet.
   4. Antall driftstimer den er i drift for øyeblikket.
   5. Nåværende køtid ved vannpunktet:
      1. Hvor lenge venter befolkningen på å få vann?
      2. Hvor lenge måtte vannbilen vente på å få vann?
   6. Tilgjengelighet av reservepumpeutstyr, samt hurtigomsettelige reservedeler og mekanikere/teknikere for reparasjoner og vedlikehold. Det er viktig å vurdere støtte til reparasjon og vedlikehold i tilbudsfasen – hurtigresponsteam, hurtigomsettelige reservedeler, mekaniker for å føre tilsyn med lastebildriften for å sikre kontinuitet i forsyningen. 
   7. Midler for å forhindre forurensning av vann – hardt underlag, rammer for å opphenge leveringsslanger. 
3. Vurdering av markedet for kommersielle vanntankere og transport. Skal inkludere:
   1. Antall tilgjengelige vanntankbiler og deres kapasitet;
   2. Tilstanden til vannbilene:
      1. Er tankbilen trygg for lagring av drikkevann (ikke tidligere brukt til bensin; er ren og ikke korrodert; osv.).
      2. Er tankbilen godt vedlikeholdt og i stand til å levere pålitelig på veiene de forventes å kjøre på?
      3. Har vanntransportøren utstyrt og i stand til å betjene en pumpe for tømming av det transporterte vannet?
   3. Antall tilgjengelige lastebiler med flatbed og deres kapasitet:
      1. Lastebilenes tilstand (samme som b.ii ovenfor);
      2. Hvordan skal de transportere vann? Plasttank, vannblære osv.
   4. Har lastebilen pumper og slanger for å muliggjøre pumping? Må disse anskaffes?
   5. Kjøretøyets lovlighet:
      1. Er kjøretøyets registreringsnummer fullstendig og oppdatert?
      2. Har sjåføren lovlig førerkort for denne typen kjøretøy?
      3. Er kjøretøyet kjøredyktig i henhold til lokale transportlover (arbeidslys, tilstrekkelige dekk osv.)?
   6. Tidligere erfaring – har dette kjøretøyet jobbet tidligere i en vanntransportoperasjon?

4. Utvikling av vanntransportplanen, som skal omfatte:
   1. Vannmengde som kreves per sted;
   2. Reiseavstander og estimerte reisetider fra vannkilde til distribusjonspunkt;
   3. Estimert fyllingstid (ved vannkilden og igjen ved distribusjonspunktet);
   4. Eksisterende lagringskapasitet og ytterligere lagringsbehov;
   5. Kapasitet på vanntankbiler;
   6. Helse- og sikkerhetstiltak ved vannkilden og vanndistribusjonspunktet (gjelder for operatører av borehull, vannbil og ansatte ved distribusjonspunktet). 
5. Disse dataene settes deretter sammen i et skjema (eller ved hjelp av et program som Google Earth) som i dette eksemplet:

Fra denne planen kan det utvikles en leveringsplan for hver vanntankbil/lastebil som er innleid.

6. Utforme mekanismer for ansvarlighet og overvåking av leveranser – det må etableres mekanismer for å sikre at leveranser skjer i tide, at de mest sårbare i samfunnet mottar varene i riktig mengde og kvalitet.
   1. Sikring av vannlevering – det finnes ulike metoder for å sikre levering, enten alene eller i kombinasjon:
      1. Fraktbrev – hver vannbil har en bok med fraktbrev i tre eksemplarer. Ett eksemplar legges igjen hos borehulloperatøren ved fylling av tankbilen; ett eksemplar gis til kontaktpunktet på distribusjonspunktet ved levering av vannet i lagringsbeholderen; ett eksemplar blir igjen hos lastebiloperatøren for innsending til OGB.
      2. Overvåkere – personer som sørger for at vannleveransene blir fullført. Disse kan være lokalsamfunnsmedlemmer eller innleide ansatte; frivillige eller tilkallingsarbeidere. De kan være stasjonert ved vannkilden og/eller distribusjonspunktet, eller de kan reise med vanntankbilene. De fører en logg over leveranser og rapporterer om eventuelle tapte leveranser og/eller leveranser som ikke oppfylte avtalte kriterier (mengde eller kvalitet på vann, leveringstidspunkt osv.).  
      3. Kuponger – kuponger kan gis til skjermen som er plassert på distribusjonspunktet. Kupongen signeres og gis til lastebilsjåføren etter vellykket levering; kupongene presenteres deretter for Oxfam for betaling.

metodikk

Vanntransport rettet mot mobile pastoralister (gratis vann)

Selv om vanntransport til etablerte bosetninger primært har blitt adressert her, er ASAL-ene hjem til en stor befolkning av semi-nomadiske pastoralfolk som ofte er mottakere av tørketiltak og, i forlengelsen av dette, nødtransport av vann.  

Mobil vanntransport til pastorer innebærer levering av vann til midlertidige steder langs pastorenes trekkruter. Dette vannet leveres enten til plasttanker, eller når vannmengden er liten og stedet er midlertidig (noen få dager), graves det fordypninger og fores med plastduk for å holde på vannet. Dette ble gjort av Oxfam GB i Kenya i 2008 – intervensjonen hadde som mål å transportere vann til midlertidige steder for å: 

• støtte tradisjonelle mestringsmekanismer hos pastorer (f.eks. migrasjonsmønstre);
• redusere risikoen for miljøforringelse (f.eks. overbeiting) ved å redusere store konsentrasjoner av mennesker og husdyr ved de få permanente borehullene og distribusjonsstedene for vanntransport i permanente bosetninger. 

Vanntransport rettet mot bosetninger (gratis vann) 

Dette innebærer vanntransport med lastebiler til etablerte befolkningssentre som ikke har permanent vannforsyning. I denne typen intervensjon kontraherer Oxfam direkte vanntankbiler/lastebiler for å levere spesifiserte mengder vann til spesifiserte distribusjonspunkter. Oxfam betaler for vannet (vanligvis kjøpt fra borehull) og betaler også for transporten (vanntankbiler/lastebiler) for å levere vannet. Vann leveres gratis til mottakerne. Regelmessige fokusgruppediskusjoner med målrettede mottakere er nødvendig for å sikre at tilgangen er gratis.

Vannforsyning gjennom kuponger

Vannforsyning gjennom kuponger er et alternativ som kan benyttes i områder der det finnes et kommersielt marked for vanntransport. I områder av Somalia, Kenya og Etiopia, for eksempel, slår noen områder med kronisk vannmangel rutinemessig ressursene sine sammen for å kjøpe vann fra mobile vanntankbiler. Forhåndstrykte kontantkuponger distribueres til målrettede mottakere, som deretter innløses hos deres vanlige vannleverandører for en spesifisert mengde vann. Kuponger kan være til engangsbruk eller flergangsbruk. Kontantoverføringer gjøres deretter til de kommersielle leverandørene mot de innsendte kupongene.  

Fordelene med et kupongsystem inkluderer:

• Bruk av det eksisterende kommersielle markedet – ved å bruke eksisterende kommersielle leverandører som befolkningen vanligvis benytter, støttes og styrkes lokale vanntankbilbedrifter. Det er enklere å komme seg ut av tiltaket, ettersom kommersielle vanntankbiler fortsatt er tilgjengelige i området for de som ønsker å fortsette å kjøpe vann.  
• Forbedret målretting – i tiltak der generell målretting ikke er ønskelig, får bare de målrettede mottakerne kuponger. I en direkte vanntransporttiltak er det svært vanskelig å sikre at bare de målrettede mottakerne er de som får tilgang til det leverte vannet. I tilfeller der kupongen enten går tapt eller blir stjålet, kan et verifiseringssystem etableres ved å stille den målrettede mottakeren et av deres forhåndsinnstilte hemmelige spørsmål (f.eks. har Turkana-målrettede lokalsamfunn tre hemmelige spørsmål). 
• Kostnadseffektivitet – mottakere av vannkuponger mottar vann til gjeldende markedspriser. Direkte vanntransporttiltak, der frivillige organisasjoner direkte kontraherer et stort antall vanntankbiler, forvrenger ofte markedsprisene for vann og driver opp prisene for de som normalt ønsker å fortsette å kjøpe vann.  
• Forbedret og forenklet overvåking – antallet innsamlede kuponger viser hvordan vannet samles inn. Kupongene i seg selv kan inneholde informasjon om mottakere for ytterligere å overvåke individuell vanninnsamling. Overvåking av vannkvaliteten (nivåer av fritt restklor) må fortsatt overvåkes fullt ut og må ikke glemmes.
• Økt valgfrihet for mottakerne –mottakerne kan også velge hvordan de vil bruke eller distribuere vannet sitt – gi det til familiemedlemmer, dyr, naboer osv.  

Kontraktsavtalen mellom Oxfam og tjenesteleverandøren bør spesifisere følgende:

• Mengde vann som skal leveres;
• Kvaliteten på vannet som skal leveres (vannkilde, eventuell nødvendig behandling osv.);
• Leveringshyppighet for å sikre at mottakerne henter vann i tide.  

For ytterligere veiledning, se Somalia WASH Cluster Guidelines for Water Provision through Vouchers (2011).

Alternativer til vanntransport

Rehabilitering/reparasjon av eksisterende vannkilder

I områder der det finnes eksisterende vannpunkter som ikke er i drift, bør reparasjon og vedlikehold av disse anleggene være det prioriterte tiltaket.  

Drivstoff- og kontantstøtte til borehull

I områder der befolkningen har tilgang til kommersielt solgt vann fra borehull, men kjøpekraften har sunket, kan subsidier (vanligvis drivstoff) gis til borehullsforvaltningsstrukturene for å senke vannprisen til kundene, eller til og med for å tilby det gratis i tider med ekstrem press. Målet er å opprettholde vannprisen til en kostnad som målgruppen har råd til, eller å tilby det gratis i tider med ekstrem krise. Å tilby gratis drivstoff, som kan tolkes som det samme som å tilby gratis vann, krever en strategisk exitstrategi. Dette kan være relatert til regnet som kommer, eller å integrere det gratis drivstoffet sammen med inntektsgenererende aktiviteter, nedbygging av lagre (hvis aktuelt) og kontanter via kuponger, kontanter for arbeid osv. Dette er vanligvis den foretrukne tilnærmingen der vannbehovet til mobile pastoralister er en bekymring.

Krav :

• Tilstrekkelig vannpunkter innenfor rimelig avstand fra målpopulasjonen;
• Målgruppen har kontanter tilgjengelig til å kjøpe vann til subsidiert pris;  
• Avtale med borehullets forvaltningsstruktur om subsidiert vannpris.
• Overvåking og evaluering og ansvarlighet – regelmessige intervjuer for å sikre at vann leveres gratis.

Beredskapsborehull

Beredskapsborehull er borehull som bores i fjerne beiteområder med godt beite, men utilstrekkelig vann, eller områder som lider av ekstrem vannmangel i tørkeperioder. Disse borehullene drives kun i tørkeperioder for å møte økt etterspørsel fra pastoralister (i fjerne beiteområder) eller for å oppfylle behovene til nødhjelpsvanntransport. De demonteres deretter i perioder uten tørke, ettersom de ikke skal brukes som permanent vannkilde, for ikke å tiltrekke seg en bosatt befolkning i nærheten og ødelegge beiteområder. De kan raskt utstyres med en pumpe og generator i perioder med økt vannbehov.

Ulemper:

• Vanskelig å håndheve nedbyggingen i perioder uten tørke
• Ofte brukt av politikere for å bosette lokalsamfunn.

Utvikling av grunnvannskilder 

Utvikling av grunnvannskilder i områder med upålitelig nedbør kan være en alternativ og noen ganger kostnadseffektiv metode for vannforsyning. Bygging av borehull med pumpesystemer kan for eksempel ofte vise seg å være billigere enn storstilt vanntransport. Borehull kan plasseres i områder med dårlig romlig fordeling av permanente vannpunkter, på strategiske steder langs viktige migrasjonsruter for pastoralfolk, eller på strategiske steder som vil redusere vanntransportavstandene.  

Kravene til grunnvannsutvikling inkluderer tilstrekkelig grunnvannspotensial (ofte et problem i ASAL-områder) og tilstrekkelig grunnvannskvalitet (betydelige områder av ASAL-områdene i HECA har salt grunnvann). Selv i områder med tilstrekkelig grunnvannspotensial er boring av borehull et komplekst problem på grunn av følgende problemer:

• Bærekraften til vannkildene må vurderes – ikke bare med tanke på drift og vedlikehold, men også med tanke på selve grunnvannskilden – potensielle utvinningsrater kontra påfylling av akviferer;
• Grunnvannet i mange områder av ASAL-områdene har en tendens til å være salt; en grundig hydrogeologisk analyse er nødvendig;
• Utviklingen av grunnvannskilder i pastorale områder må planlegges nøye med tanke på deres nærhet til beiteområder og trekkruter. Borehull i ulike områder av ASAL-områdene i HECA har ført til at pastorer har brakt husdyrene sine til disse vannpunktene, noe som har resultert i overbeiting og alvorlig forringelse av det omkringliggende beitet. Det har også vært tilfeller der disse permanente vannpunktene har oppmuntret til bosetting av tidligere nomadiske pastorer. Fysisk inngjerding av land rundt vannpunkter (land som tidligere ble brukt som beite-/beiteområder) har også blitt observert. Kort sagt krever etablering av nye borehull i pastorale områder et høyt nivå av konsultasjon med lokale interessenter, en grundig forståelse av dynamikken til de ulike levebrødsgruppene i området og passende steder for vanning av husdyr (f.eks. jordpanner). 

Andre alternativer for tilgang til grunnvann som kan være å foretrekke fremfor boring av borehull inkluderer:

• Utdyping av eksisterende håndgravde brønner;
• Utvikling av nye håndgravde brønner;
• Utvikling av forede wadi-brønner.

Kontanter for arbeid

I områder der vann selges kommersielt, men folk mangler kjøpekraft, kan kontanter for arbeid (CFW) gi folk penger slik at de kan fortsette å kjøpe vann på vanlig måte. CFW bør rette seg mot de mest sårbare, og en forutsetning for denne intervensjonen er tilstedeværelsen av tilstrekkelige vannleverandører i intervensjonsområdet.  

Retningslinjene for WASH-klyngen i Somalia anbefaler at CFW brukes i områder der det finnes eksisterende vanninfrastruktur for rehabilitering (vannpanner, birkads, grunne brønner osv.) og ingen permanente vannkilder finnes. Noen utfordringer med CFW som er forbundet med ASAL-er inkluderer:

• En CFW-inngripen må gjøres i tide – i begynnelsen av tørkeperioden når folk fortsatt har krefter til å jobbe, og når vann fortsatt er kommersielt tilgjengelig i tilstrekkelige mengder;
• ASAL-ene er vanligvis tynt befolket, og plasseringen av CFW-arbeidsstedene må vurderes med tanke på deres nærhet til målgruppen.

Strategier for folkehelsefremming spesifikt for vanntransport 

Folkehelsefremmende tiltak i en tørkesituasjon er ekstremt utfordrende, ettersom vannmangelen i stor grad begrenser de potensielle hygienepraksisene som kan målrettes. Ettersom befolkningen er spredt over et stort område, og noen ganger semi-nomadisk, er kommunikasjon av viktige budskap også en utfordring.  

For vanntransporttiltak må de viktigste PHP-aktivitetene være praktiske og relevante i en kontekst med vannmangel, og fokusere på tiltak og praksiser som er gjennomførbare for målgruppen. Nøkkelbudskap og aktiviteter fokuserer på trygg vannkjede og miljørenslighet. Dette inkluderer:

• Gjerde rundt vannpunkter med lokalt tilgjengelige materialer for å sikre at dyr holdes på trygg avstand;
• Opprydningskampanjer rundt vannforsyningspunktet og gården;
• Bruk av trygge oppsamlingsbeholdere for vanninnsamling;
• Bruk av trygge vannbeholdere i hjemmet;
• Vannbehandling på husholdningsnivå (Aquatabs eller lignende) hvis klorering av vann ikke utføres ved kilden eller lagringsbeholderen.

Viktige aktiviteter er:

• Rengjøring og reparasjon av massevannslagringstanker
• Miljøopprydningskampanjer som er rettet mot distribusjonspunkter for vanntransport, skoler, klinikker og felles møteområder. Rengjøringssett kan distribueres for denne aktiviteten, og det er en potensiell mulighet for Cash For Work;
• Distribusjon av trygge beholdere for vannoppsamling/-lagring; (kun hvis det er hensiktsmessig eller under et diaréutbrudd der de fleste vannbeholderne er i dårlig stand til å kunne rengjøres skikkelig);
• Tiltak og budskap rundt bruk av latriner bør unngås i tørkesituasjoner. Mangelen på latriner i disse områdene er et kronisk problem, og effektiviteten deres i en situasjon med vannmangel er i beste fall tvilsom. I stedet bør fokuset rettes mot å fremme sikker avhending av avføring gjennom følgende metoder:
  • å ha avgrensede områder for menneskelig avføring;
  • avføring unna vannkilder;
  • dekke avføring med sand/jord (kattemetoden);
  • forebygging av at dyr beiter der mennesker har gjort avføring. 
• Meldinger om at det fraktede vannet kun brukes til drikke- og matlagingsformål;
• Meldinger rundt tidlig behandling av diaré, f.eks. tilberedning og bruk av sukkersaltløsninger.

Ettersom meldingsutveksling er utfordrende i et så vidstrakt og tynt befolket område, er følgende metoder passende for ASAL-ene:

• Radiosendinger på lokale språk;
• Kompetanseutvikling av lokalsamfunnets egne ressurspersoner (CORPS) – medlemmer av vannbrukerforeninger, helsearbeidere i lokalsamfunnet, vannovervåkere og tradisjonelle fødselshjelpere;
• Målrettet budskap til fangede målgrupper og de mest sårbare – matdistribusjonssteder, ernæringssentre, helsesentre, skoler, vanndistribusjonssteder osv.;

Nøkkelen til effektivt folkehelsefremmende arbeid er ikke bare innholdet i budskapene, men enda viktigere, motivasjonen bak å sette disse budskapene ut i livet. Identifisering og bruk av medlemmer av lokalsamfunnet som allerede bruker disse praksisene er en nøkkelkomponent for å lykkes med ethvert PHP-program.

Overvåking av effekten og effektiviteten av PHP-aktivitetene gjøres gjennom en rekke fasetter:

• Distribusjon etter NFI – hus til hus
• Segregerte FGD-er
• Observasjon av ukentlige miljørengjøringsaktiviteter
• Direkte observasjon av renslighet rundt vannpunkter
• Transektvandring rundt bosetningene og vannforsyningspunktene.
• Observasjon av statusen til vannbeholdere (jerrykanner) på husholdningsnivå.
• Oppfølging av handlingsplaner etter opplæring av CORPS som ser ut til å ha tatt på seg sine roller og ansvar i å organisere ukentlig rengjøring (rundt vannpunkter, boliger og jerrykanner)
• WASH-relaterte sykdommer på samfunnsnivå. 
• Innsamling av sykelighetsdata om WASH-relaterte sykdommer (spesielt diaré og malaria) – fra januar til dags dato – for å bestemme trendene og dermed utforme passende tiltak

MEAL (med ekstern programmeringskontekst i pastoral kontekst)

Aktiviteter/indikatorer som krever overvåking i en nødsituasjon med vanntransport inkluderer:

• Levering av vann – mengde og rettidighet;
• Vannforbruk på husholdningsnivå (mengde, bruk osv.);
• Rettferdig fordeling av vann;
• Vannkvalitet;

Regelmessig oppfølging av tilgang til vann skal gjøres gjennom husbesøk og FGD-er, fordelt etter kjønn, formuegruppe, etnisitet og sosial status (hvis mulig).

Overvåking av vannleveranser:

Det er viktig å overvåke mengden vann som leveres, samt hvor rettidig leveransen er, på riktig måte. Disse kan overvåkes gjennom en rekke metoder:

• Fraktsedler – kopier gis til: vannleverandør (som selger vann til vanntankbilen), vanntankbiloperatør og Oxfam-ansatte.  
• Overvåkere – enten betalte eller frivillige, overvåkere er til stede: ved vannkilden, på distribusjonspunktet og/eller reiser med selve vanntankbilen. Disse overvåkerne sørger for at vannleveranser skjer til de angitte stedene i tide, og at riktig mengde vann leveres. Overvåkerne registrerer denne informasjonen og rapporterer den tilbake til Oxfam-ansatte.  
• PHP-ansatte og frivillige – PHP-ansatte (og dermed de frivillige på lokalt nivå de jobber med) kan overvåke vannleveranser (mengde og hyppighet) som en del av sitt vanlige overvåkingssystem i lokalsamfunnet.  
• Programansatte – i Wajir, Kenya i 2011, ansatte hver av de lokale NGO-partnerne som Oxfam jobbet gjennom én vanntransportmonitor – jobben deres var å besøke alle distribusjonspunkter og bekrefte vannleveranser gjennom å sjekke fraktsedler, diskutere med medlemmer av lokalsamfunnet og kommunisere med eierne/sjåførene av vanntankbilene.  
• Overvåking av vanntankbiler – tilfeldig stopp av vanntankbiler for å spørre dem om antall gjennomførte turer og mengden levert vann (sjekket mot vannleveringsplan, fraktsedler og avfallsrapporter på lokalsamfunnsnivå).  
• Etablering av tilbakemeldings-/ansvarlighetsmekanismer som gjør det mulig for de målrettede lokalsamfunnene å kommunisere med Oxfam-ansatte og/eller partneransatte, f.eks. kommunisere forsinkelser, bekymringer om vannkvalitet/-mengde og når regnet begynner. 

Overvåking av distribusjon ved vannforsyningspunkter:

• Bruk av overvåkere eller lokale komiteer til å registrere/kontrollere mottakere som tar vann og mengden som tas.  
• I et kupongsystem innløses kuponger av mottakerne for en forhåndsbestemt mengde vann;
• Husbesøk er viktige for å overvåke mengden vann som mottas per husstand og vannkvaliteten.

Katastroferisikoreduksjon/tørkeovervåking og kartlegging

I tiden før tørkesesongen, i områder der EWT har blitt utført tidligere, bør følgende registreres og kartlegges:

• Plassering av potensielle vannkilder;
• Plassering av planlagte distribusjonspunkter for vanntransport med lastebil;
• Plassering av viktige beiteområder for pastorer;
• Plassering av potensiell vannlagringsinfrastruktur.  

Et kart utviklet ved hjelp av blant annet disse nøkkelkriteriene bidrar til å gi en oversikt over området som skal betjenes av vanntransport, og ved å vise avstander og steder, hjelper det i stor grad med utviklingen av en vanntransportplan.

Som tidligere nevnt bør sesongkalendere og «krisekalendere» konsulteres når det gjelder passende tidspunkt for tiltak og mulige avbøtende tiltak før alvorlig tørke inntreffer, for å minimere behovet for vanntransport i nødstilfeller.

Grenseoverskridende

Spesielt i de øvre delstatene av Afrikas Horn er grenseoverskridende overvåking avgjørende for å forstå nåværende og fremtidige behov. Etter hvert som de store pastorale bestandene migrerer over landegrenser for å få tilgang til beiteområder og vannkilder (eller på grunn av mangel på beiteområder og vann på grunn av tørke i sine vanlige områder), kan uforutsette svingninger oppstå raskt når det gjelder vannbehov. I operasjonelle områder nær internasjonale grenser er det viktig at vurderinger og overvåking tar hensyn til migrasjonsmønstre eller befolkningsbevegelser fra grenseområder (spesielt relevant hvis Oxfam eller Oxfam-partnere har virksomhet i grenseområdene).  

Fasevis exit-strategi

En av de viktigste hindringene for en effektiv EWT-intervensjon som ikke skaper avhengighet og undergraver eksisterende mestringsstrategier i samfunnet, er en klar og veldefinert exitstrategi. Kriterier for exitstrategier fra EWT-retningslinjene i regionen anbefaler følgende:

• Tydelige indikatorer må defineres for å bestemme starten og slutten på enhver EWT-intervensjon;
• En exitstrategi må forutses før man starter noen form for EWT-intervensjon;
• Denne exitstrategien må være tydelig og godkjent av lokale interessenter og mottakere;

Realiteten er at en bærekraftig exitstrategi i ASAL-er er en stor utfordring av følgende grunner:

• Mangel på klare indikatorer for å definere når og hvordan EWT-aktiviteter skal opphøre
• Bærekraftige exitstrategier er ikke mulige i noen områder av ASAL-områdene. Noen områder har ikke potensial for grunnvann eller noen form for permanent vannkilde – hva er exitstrategien på et slikt sted?  
• Kortsiktige finansieringssykluser fra givere tillater noen ganger ikke langsiktige exitstrategier.  
• Et engangsbeløp for vanntransport er ofte inkludert i forslagsbudsjettet, uten reell vurdering av hele innholdet og tilhørende kostnader for et strategisk vanntransportprogram (f.eks. 1 måneds vanntransport til en ?? befolkning på ?? steder, inkludert drivstoff, operatører, sjåfører, leie av lastebiler, vanntestutstyr, vannbehandlingskjemikalier, IEC-materialer osv.). 

Det finnes ulike exit-strategier for vanntransportintervensjoner:

• I områder der det finnes ikke-fungerende vannpunkter som kan repareres eller rehabiliteres, bør førsteprioritet være å gjøre disse punktene operative og avslutte vanntransportvirksomheten umiddelbart etterpå. Tiltakene kan da gå over til å støtte drift og vedlikehold av disse vannpunktene.
• Opprettelse av nye vannpunkter – dette refererer hovedsakelig til etablering av nye borehull på strategiske steder (områder som mottar mesteparten av vanntransporten, områder uten permanente vannpunkter, migrasjonsruter for pastoralkomatører);
• Opphør av vanntransporttiltak når det begynner å falle tilstrekkelig nedbør til å fylle opp vannoppsamlingsstrukturer for overflatevann (jordpanner, demninger osv.). Faren her er at nedbøren i ASAL-områdene er uregelmessig og noen ganger lider av dårlig romlig fordeling; noen områder kan gå år uten betydelig nedbør.  

Exitstrategier for EWT, ofte på grunn av kortsiktige finansieringssykluser, fokuserer på kortsiktige løsninger. Virkelig effektive exitstrategier krever imidlertid lange ledetider for å håndtere den varierende naturen til vannforsyning og -etterspørsel i ASAL-er.  

I områder der en konkret exitstrategi ikke er gjennomførbar, bør det vurderes alvorlig hvorvidt det er hensiktsmessig å implementere vanntransportaktiviteter. Vanntransport bør bare vurderes der det ikke finnes alternative, levedyktige løsninger for å dekke umiddelbare behov.

Referanser

Albu, Mike. Verktøysett for kartlegging og analyse av nødmarkeder. Publisering av praktiske tiltak.

Karani, Irene og Mike Wedesa (2009). En gjennomgang av statusen for vanntransport i de tørre og halvtørre distriktene i Kenya . Bestilt av FAO for WESCOORD Kenya.

Verdens meteorologiske organisasjon (2006). Tørkeovervåking og tidlig varsling: Konsepter, fremgang og fremtidige utfordringer . WMO-nr. 1006. ISBN 92-63-11006-9.

Den nasjonale foreningen for oseaniske og atmosfæriske forhold (NOAA) (2011). Tørke vs. ariditet. www.ncdc.noaa.gov/climate-monitoring/dyk/drought-aridity

Wilhite, Donald A. (2006). Definere tørke: Utfordringen for tidlige varslingssystemer . University of Nebraska-Lincoln.

Gomes, Nathalie (2006). Tilgang til vann, forvaltning av pastoral ressurser og pastoralisters levebrød: Lærdommer fra vannutvikling i utvalgte områder i Øst-Afrika (Kenya, Etiopia, Somalia). FNs organisasjon for ernæring og landbruk. LSP-arbeidsdokument 26.

Kesarine & Associates (2009). Hva driver vanntransport i de øvre del av staten Kenya? Bør det finansieres av givere eller ikke? Hvilken bedre rolle kan myndighetene spille i vanntransport i nødstilfeller? Bestilt av FAO for Kenya, WESCOORD.

Somalia WASH Cluster (2010). Kriterier for vanntransport.

Somalia WASH Cluster (2011). Retningslinjer for tilgang til vann med kuponger.  

Etiopias WASH-klynge (2010). Retningslinjer for vanntransport i nødstilfeller – Etiopia.  

Somalias landbruks- og levebrøds- og WASH-klynge (2011). Posisjonsnotat om tørkerespons. 

Kenya WESCOORD (2011). Igangsetting av nødtransport av vann i Kenya.  

Oxfam GB (2012). Markedssystem for vanntransport i Harshin, Etiopia.